Barnet og musikken

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 04 - side 100-103

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Edition s

Annonce

Annoncér hos Seismograf

HANS BØRRE ØRBÆK: Barnet og musikken Barn er ikke små voksne. Av tusen ting som barn sier og gjør kan vi konstatere at de er uendelig forskjellige fra voksne. Man taler ofte om at barnet ikke forstår en. Men forstår vi barnet? For barnet er verden først og fremst billede. Barnet har f. ex. mange ganger fått blase ut fyrstikken når far tenner pipen. En kveld får det øye på månen. Da trykker det sig tett mot ruten og blaser. Det vil blase ut månen for den er billedlig jo bare en stor fyrstikk. Den voksne smiler. For han vet jo bedre. Ja, er det sikkert? Det er det store spørsmål. Og når barn ytrer sig, f. ex. i sang, hvor f orskj ellig fra den voksnes sang! Og denne sang forandrer sig nesten fra år til år. Hør på en fireåring synge, hør på en tiåring, og lytt så tilslutt til en tolv-fjortenåring! Hvis man vil musisere med barn ut fra barnet, og ikke ut fra egne ideer, da må man tå hensyn til slike ting.

Små barn føler ingen tyngde, de har ikke noe reelt forhold til det som tynger ned. De kan derfor bare forbinde seg helt med en musikk som ikke k jenner tyngden i sin egen lovmessighet. Ethvert halvtonetrinn i en melodi bærer en ledetonetilbøyelighet i sitt skjød, og ledetone betyr tyngde mot noe annet enn det som lyder. I den pentatone melodi finnes ikke noen slik tyngdeangivende ledetone, den er fri, og tenderer ikke mot noe tyngdepunkt. Den svever lett og lekende som den luft den flyver gjennem. Den er i virkeligheten heller ikke så sterkt knyttet til intervalrenhet som den senere mer akkustisk pregede durmelodi. Den »svever« også i denne henseende. Men skal det bli sang, må der ord til. Og for småbarn er ord og tone en enhet. Der bør derfor være füll harmoni mellom ord og tone i en sang. Det bør det alltid, selvfølgelig, men i småbarnsang bør sammenhengen være helt intim og fullkommen, helt smeltet sammen. Det som ordene gir bør derfor være av samme natur som den pentatone melodi: lett, tyngdeløst, vokalenes og konsonantenes klang synes viktigere enn meningen. Hør på regler, eller når barn hopper tau! Ordene er da nesten uten mening, men klangen av vokaler og konsonanter sterk og talende i og for sig! Billeder bør det være, og alt som smaker av voksen snusfornuft bør være bannlyst! Barn før tannskiftet er når de er sunde, så fylt av sin egen musikk, at det aldri vil bli tale om å sette dem igang, men nærmest å hjelpe dem med å -forme den. Rytme, tone, ord, disse tre vesener må man pleie med de små barn. Men rytmen må ikke bli taktmessig, det er voksent. Nei, den må helt innordne seg barnets åndedrett. Likeledes må man ikke fare avsted fra den ene sang til den andre. Det gjør barnet rastløst og usikkert i seg selv. Regelen er: hold så lenge på med en og samme sang som mulig, d.v. s. hold våkent øye med barna og legg merke til når de begynner å bli »mette« av den sangen. Men en sang kan jo varieres på nærsagt uendelige mange mater. Man kan klappe den med hendene, man kan gå, man kan synge den sterkt, halvsterkt, svakt, nesten uhørlig, man kan la alle synge den, eller noen få, eller bare to, og to, ja, til og med la hvert enkelt barn få synge den alene. Man kan »gjøre« melodien med armene, det vil ofte hjelpe de såkalte umusikalske til å oppleve høyt og lavt. Mulighetene er legio. En sang er et rom som barnet lærer å kjenne og bli glad i. Og like galt som det vilde være å bytte værelse hvert femminutt, like galt er det å gå fra en sang bardus inn i neste. Bruk fantasien, og vær klar over at barnet vil gjenta i det uendelige, lenge, lenge etter at den voksne mener at nå må det vel være slutt.

En levende gjentagelse og fantasifull dvelen i en sang gir barnet indre ro og styrke, det føler at det kan vandre fritt omkring i sangen, og fremfor alt får følelsen tid til å ånde og trives. For små barn er målet for all musikkøving trivsel, trivsel for legeme (åndedrett-hjerte), og trivsel for sjel (følelsen).

Man kan godt gå ut fra det rytmiske med små barn. De vil vise seg å være meget forsk j ellige med hensyn til sin våkenhet overfor rytmiske impulser. Noen vil raskt finne fram til rytmen på sitt slagsinstrument eller med sine hender. Andre oppfatter den bare vagt og må ha tid på seg for å kunne komme til bevissthet om den. Rytmeorkestre er derfor ikke på noen mate en almen løsning på det instrumentale området for barn. For enkelte barn vil det være meget viktig å få klarnet sine rytmiske evner, for andre vil det rent melodiske, slik som det kommer fram på en fløyte, være langt nødvendigere. Hvert barn er forskjellig, og krever sin »næring« av en så dyptrekkende kraftkilde som musikken.

Hvis den som synger med små barn sitter ved et klaver eller annet instrument, vil instrumentet komme til å stå imellom den voksne og barnet. Synger man sangen foran barna, kan man følge dem med øynene, ha hel kontakt med hvert enkelt barn, og det som da sk j er mellom menneske og menneske, mellom den voksne og barnet er fundamentalt for musiseringen med små barn. Mange barn vil prøve og følge den voksne allerede ved første fremførelse av sangen, og alle kommer med andre gangen sangen synges, det vil si, en eller annen som har vanskelig for å synge, holder seg tilbake. Den som således synger direkte for barna uten instrument, vil ha en kontakt med dem som ellers ikke er mulig, og vil kunne iaktta dem inn i deres aller helligste, ikke minst dem som holder seg tilbake. Kan man så få den tilbakeholdne til om så bare å nynne svakt med, har man lagt grunnen til en indre selvovervinnelse hos barnet som man ved å pleie, kan forvandle til indre styrke og mot. Går man her nennsomt fram, kan man utrette store ting for barnet.

Men barnet vokser. Det nærmer seg ni-års-alderen. I denne alder kommer noe sterkt sjelelig fram i barnet. De første selvstendige refleksjoner begynner å gjøre seg svakt gjeldende, og med enhver tankeprosess, om den er aldri så vag og demrende, følger ensomhetsfølelse. I denne tid vil man kunne erfare at barnet for første gang våkner til bevissthet overfor klang. Den som etter å ha pleiet den enstemmige melodi, rytmisk, sanglig og instrumentalt med barn like opp til denne alder, vil kunne se hvordan de våkner opp i en tostemmig kanon. Flerstemmigheten, klangens fullstendige »anderledeshet« forbinder de umiddelbart med sin egen situas j on, og begjæret etter flerstemmig sang er nesten ikke til å tilfredsstille. Nå er også tiden inné til å begynne å kreve av barna musikalsk. De må holde takt, de må begynne å synge rent, ellers blir klangen alt annet enn vakker, de må få en begynnende bevissthet om tonens absolutte høyde, slik at en sang i G ikke ender på Fiss. Fra ni-års-alderen av må barnet begynne å rette seg etter menneskehetens tonekunst, og læreren skal ikke lenger bare la dem synge ut fra seg selv. Fra denne tid begynner jo også barnets rytmiske system å komme i balanse, forholdet mellom pulsslag og åndedrett er nå så smått ved å festne seg. Derfor kan man først nå, begynne å kreve takt, noe som på et tidligere tidspunkt av nevnte grunn kan være direkte skadelig. Barnet bør fra nå av også lære å bruke et instrument, hva enten det er blokkfløyte, klaver eller fele, - eller, pauke. Alt etter hva som egner seg for vedkommende barn. Ved å lære seg å virkelig bruke et instrument saklig riktig, teknisk riktig, blir barnet vår selve tonen på en ny mate, nemlig som objektiv virkelighet. Inntil nå har det plasket i toneverdenen som fisk i vannet. I denne alderen dukker barnet liksom opp til overflaten, og dermed oppstår muligheten for oppdagelsen av tonens objektive realitet. Derfor er det så godt for barn å begynne i denne alder å bruke et eller annet instrument. Før denne alder vil bare de spesielt begavede ha noe våkent forhold til instrumentet. — Har barnet fordypet seg i det pentatone, og deretter i de ekte folkevisers melodiskalaer, så vil det nå være et stort behov tilstede til å våkne opp til klar opplevelse av det veldige polære forhold: dur-moll. Nettopp i denne alder skiller barnet seg mere ut fra omgivelsen enn det før har gjort, og det dualistiske, dur-moll, vil kunne svare på denne opplevelse, og gi barnet styrke til å komme på riktig mate inn i den og gjennom den.

Likeså naturlig som det er å synge direkte med små barn, altså uten klaver, likeså unaturlig ville det være å gjøre dette med barn i tolv-fjorten-årsalderen.

De har i denne alder et meget sterkt behov etter å synge med brusende klaverledsagelse! Har man derfor vært klok, og spart på dette i tidligere år, vil man nå kunne få disse barn med i en begeistret sangrus. Den begynnende pubertet gjør de fleste av dem tilbakeholdne og sky, men en frisk klaversats kan lokke dem fram og få dem til å glemme sin situasjon. Nye ekspressive muligheter oppdages, først og fremst de dynamiske. Man vil kunne oppleve at f. ex. en støyende, litt løs og ikke-særlig-musikalsk gutt i trettenårsalderen plutselig blir stille og lyttende, nåh klaverklangen og sangen beveger seg i sterke overganger fra forte til pianissimo. Så sterke er musikkens virkemidler, at ikke engang en »bengel« i »slyngelalderen« helt makter å unddra seg dem. Hvorfor har vi fritidsproblemer, ungdomsproblemer, hvorfor tårner de seg opp i vår tid? Grunnene er legio! Men de kunne vært færre såfremt vi hadde visst hvordan vi skulde føre dem inn i kunstens verden, i dette tilfelle tonekunstens verden. Vi må lære oss kunsten å oppdra barn slik at de ikke får avsmak for kunsten, men et umettelig behov etter den! Mange er de av oss som har er f art at det er mulig! Men skal vi vinne fram til virkelig kunnen på dette område, nytter det lite med skjønne ideer og god vilje, såfremt vi ikke er istand til å bygge på de krefter som er i barnet selv! Barnet må stå i sentrum for vår bevissthet, ikke våre mere eller mindre begavede meninger om hva som bør gjøres. Gå ikke til myren og bli vis, gå til barnet! Men da må du åpne deg for det, og først og fremst kaste den skjønne verden av egne fordommer på søplehaugen, for der hører den hjemme. Barn vil synge, barn vil musisere, i alle aldre, sålenge de er mennesker vil de dyrke musikk, det er ikke bare Shakespeare som vet det. Kunsten, den store, alvorlige pedagogiske kunst er å finne den rette vei, den metode som fører til Ih.

Årgang 34/1959, nr. 04