Minner om Brahms

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 04 - side 91-94

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Edition s

Annonce

Annoncér hos Seismograf

ANDOR VON HUBAY: Minner om Brahms Da den unge Jenø Hubay i 3 år var elev hos Joachim i Berlin (1873-1876) hørte han for første gang Brahms musikk. Musikken gjorde et mektig inntrykk på min far og allerede den gang lovet han seg selv at om han kunne, ville han gjøre sitt til at hans eget land, Ungarn, også skulle berikes med Brahms' musikk. Ungarn kjente nesten ikke Brahms på den tid.

Da min far var kommet tilbake til Budapest etter forskjellige utenlandsopphold, reiste han - positiv som han alltid var - til Wien i 1866 for å oppsøke Brahms, som den gang var 53 år. Min far var 28 år. Den 4. november ringte han på en dør i tredje etas j e i Karlgasse 4 hvor Johannes Brahms leide tre værelser hos en gammel dame.

I det første værelset - som vendte ut mot gården - sto et piano, en sofa, en en vaskeservant. På pianoet lå noter, papirer og bøker hulter til bulter. Det neste værelset - som vendte ut mot gaten - var Brahms* arbejdsværelse hvor han også - nødt og tvungent - tok i mot besøkende. Ved den ene veggen sto en stor sofa, og foran den et bord med stoler omkring. Ved vinduet sto flyglet på hvilket det nærmest var et kaos av de forsk j elligste ting, bl. a. også en likørflaske og glass, for Brahms var en varm tilhænger av likør! Dessuten var det i værelset et åpent bokskap füllt av bøker og noter. I det tredje værelset, som var betydelig mindre, var bokreoler fülle av noter. I disse tre beskjedne værelsene bodde Johannes Brahms stille og verdensfjern.

Det var ikke uten en viss engstelse at den så meget yngre kunstner ringte på Brahms' dør, men den unge Jenø Hubays navn var sikkert heller ikke ukjent for Brahms. Til å begynne med gikk kon versas j onen trått, men litt etter litt tødde Brahms opp. Hans mutte vesen f ors vant, og en ildfull og interessant samtale stimulert av likørflasken på flyglet - resulterte i at Brahms lovet å komme til Budapest og medvirke i Hubay-Popper kvartetten.

Min far reiste lykkelig tilbake til Budapest og fortalte sine kvartettkolleger om reisens positive resultat. Men hans kolleger turde knapt tro at den så innesluttede og nesten sky Brahms ville holde sitt løfte.

Allerede neste måned kom Brahms til Budapest, og den 22. desember deltok han for første gang i Hubay-Popper kvartetten. Programmet var: c-moll trio, en av Cellosonatene og B-dur sekstetten. Dessuten sang den berømte bassist David Nev to Brahms-Lieder. Trioen og cellosonaten spilte de fra Brahms håndskrevne manuskript - det var de to verkers uroppførelse. Konserten ble en enorm suksess.

Etter sekstetten var publikums ovasjoner og begeistring fullstendig faretruende.

Brahms som slett ikke var bortskjemt med slike suksesser, takket tydelig beveget først de medvirkende i kvartetten, og fra podiet uttrykte han en takk til publikum. Dagen etter ble han også feiret i den ungarske pressen, noe han heller ikke var vant til, for en del av den tyske pressen omtalte og hånte ham som «den bebrillede matematiker» og som «Musikkdoktoren». Hans musikk kunne ikke forstås - skrev man - den var for moderne og fremfor alt kjedelig. Naturlig var det derfor at den store suksess i Budapest var en inspirerende giede for Brahms, og senere kom han også alltid villig til Budapest og medvirket i min fars kvartett, hvor de spilte hans herlige kammermusikkverker, ofte etter manuskript hvor blekket knapt var tørt. Ved prøvene hendte det da ofte at Brahms rettet og omarbeidet sitt eget manuskript. Det samme hadde min far opplevd med Brahms i Wien, og han skrev da i sin dagbok: «En dag jeg var hos Brahms, fortalte han meg at han nettopp var f erdig med en ny komposisjon, en sonate for klaver og violin. Han spurgte om jeg ville være villig til neste dag å spille sonaten med ham i hans leilighet» (I min fars dagbok er det ikke fremhevet hvilken sonate det var, men såvidt jeg husker min far forteile, var det den tredje violinsonaten i d-moll). «Jeg så selvsagt at med den største giede og begeistring ville jeg det, og neste morgen gikk jeg opp til Brahms med min violin. Etter spillet var Brahms ikke helt fornøyd og spurte om jeg kunne komme tilbake igjen i morgen. Atter spilte vi da sonaten, mens Brahms flere ganger avbrøt vart spill og forandret og rettet i sitt manuskript. Gjentatte ganger spurte han meg om jeg ikke ble trett - eller om det kjedet meg. For meg var disse prøvene en stor kunstnerisk opplevelse og berikelse. Ikke bare at jeg av og med Brahms fikk lære og forstå hans udødelige verk, men uhyre interessant var det også for meg på denne maten å få et innblikk i den store mesters 'verksted'. Etter at vi i fire dager hadde gjennomgått sonaten, virket Brahms tilfreds, og smilende spurte han meg om jeg ville spille den med ham hos Billroth. Den verdensberømte kirurgen var musikkelsker, og en venn og stor beundrer av Brahms.

Ja, Wienerne påstod at han også nynnet Brahms-Lieder mens han opererte. Neste morgen kl. elleve skulle vi møtes hos Billroth. Da jeg kom inn i det store, vakre musikkværelset, var Brahms allerede der, foruten Hanslick - den f ryktede musikkkritiker, Kalbeck som senere skrev Brahms' biografi - og Billroths datter som ba oss unnskylde at hennés far ennå ikke var kommet. Han var blitt tilkallt til en øyeblikkelig operas j on. Vi ventet godt og vel en halv time inntil Brahms irritert og utålmodig utbrøt: 'La oss begynne'. Hanslick satte seg i et hjørne, og Kalbeck ved siden av Brahms ved flyglet for å vende notebladene. Etter første sats kom Billroth inn og så han hadde hørt det hele fra det tilstøtende værelset, han hadde bare ikke villet forstyrre ved å komme inn. Og vi fortsatte vart spill. Etter anden sats klødde Billroth seg i hodet og mumlet: 'Dette må jeg høre en gang til'. Da vi hadde spilt sonatens siste sats, så Billroth: 'Die Interpretation war herrlich' (utføreisen var herlig) - ikke ett ord om musikken! Vi ble bedt om å gå inn i spisestuen. Brahms vendte seg til meg og mumlet: 'Sehen Sie, das sind meine Erfolge' (ser De - slik er mine suksesser!) - og - fortsatte han - 'mine første sonater som jeg spilte med Joachim, også for første gang, hadde akkurat like liten suksess hos disse samme mennesker'. - Denne tredje sonaten spilte Brahms og jeg ved en konsert i Budapest noen uker senere, og konserten ble en stor suksess. — Da vi gikk fra Billroth ba Brahms meg bli med et øyeblikk opp til ham hvor han gå meg sitt fotografi og skrev på det d-moll sonatens første takter og under disse 'in dankbarer Erinnerung an freundliche Morgenstunden.

Johannes Brahms.' (i takknemlig erindring om hyggelige morgentimer. J.B.).» Om mennesket Johannes Brahms har min far skrevet i sin dagbok: «En beundringsverdig enkelhet karakteriserte hele mennesket Johannes Brahms. De som ikke k j ente ham, anså ham som overlegen og utilnærmelig, men bak det tilsynelatende hårde ytre, banket et uendelig følsomt og varmt hjerte. Brahms hadde et ømt sinn - hvilket jo også kommer så sterkt frem i hans musikk. Med maskulin styrke kan en av hans komposisjoner i blant begynne, men allerede bitemaet eier ofte en mykere karakter og bringer lytteren inn i en drømmende, solmettet atmosfære.« At Brahms med giede kom til Budapest, var fordi han visste og følte at der hadde han mange venner, som fra år til år vokste i antall. Disse hans beundrere opplevet ikke bare hans musikk som en formens kunst, men også som uttryk for de dypeste og mest edle følelser, ømhet og varme. Brahms forsøkte alltid å finne tid og anledning til å være tilstede ved våre kammermusikkprøver. En gang da vi spilte hans G-dur kvartett fra manuskript, satt Brahms stille gjennom hele prøven uten å si et ord eller gjøre en bemerkning. Først etterpå ba han oss spille i første sats en gang til — og meget fortere - hvilket vi gjorde. 'Jeg begynte å tvile', sa Brahms, 'om Deres tempo ikke var bedre, det klang så vakkert som dere spilte det. Men nå - etter at jeg hørte det igjen og spilt i det tempo som jeg har angitt, føler jeg meg sikker på at jeg har rett. Det er nemlig meget alminnelig at komponister tår feil i de tempi de selv angir.' I 1888 var Brahms atter i Budapest, og en aften kom han til Poppers hus hvor vi hadde kvartettprøve. Brahms tok et manuskript opp av lommen og spurte smilende Popper og meg om vi ville spille denne hans nye komposisjon med ham. Den kvelden vekket vi tillive et av musiklitteraturens mesterværk - trioen i H-dur. Hvilken ubeskrivelig beåndet følelse å få spille og høre et sådant mesterverk! Popper og jeg var så betatt at vi helst hadde omfavnet Brahms i begeistring.

Men Brahms kjølige og reserverte vesen beskyttet ham mot denslag ovasjoner.

Hvert år kom Brahms til Budapest. I 1891 kom han i januar, og som en 'overraskelse' hadde han med seg sine håndskrevne manuskripter til: Ess-dur kvintetten, B-dur kvartetten og 'Horntrioen' i Ess-dur. Vi hadde mange prøver før konserten den 19. januar. Meg slo det at Brahms den gangen så trett og nedslått ut - og om mulig - ennå mer innesluttet enn før. På konserten ville han gå helt alene og incognito, sa han. Først etter at det var begynt, kom Brahms ubemerket inn og satte seg alene nederst i salen. Etter det første nummeret, braket en tordnende applaus løs og Brahms krøp sammen på stolen for at ingen skulle se eller gjenkjenne ham. Men publikum visste at Brahms oppholdt seg i Budapest og da konserten var slutt, begynte det begeistrede publikum å råpe hans navn, mens alles øyne lette etter ham i salen. Da han ble oppdaget, gikk han med et nesten genert smil om munnen opp gjennom midtgangen mens publikum stimlet sammen om ham med entusiastiske 'eljen, eljen' — (leve, leve).

Hverken før eller siden - i alle fall ikke siden - opplevde Brahms en større publikumsuksess. Den gang ante ingen at dette skulle bli hans avskjed med Budapest. Etter dette besøket kom han aldri mer igjen. Mer og mer trakk han seg tilbake i sin ensomhet, og hans hang til melankoli og tungsinn gjorde at han kun ytterst sjelden forlot sin leilighet i Wien. Jeg opsøkte ham flere ganger der - og alltid var hans giede over å se meg like oppriktig og rørende. Men å bevege ham til å komme til Budapest, var umulig.» Vinteren 1890 var ryktene om Brahms' tilstand så foruroligende at min far besluttet seg til straks å reise til Wien. Med tungt hjerte måtte han selv konstatere at Brahms' tilstand - både sjelelig og fysisk — var som ryktene hadde sagt.

Hans øyne, hans trette ansiktsuttrykk forrådte en uendelig melankoli og resignasjon. Men når talen kom inn på musikk - ildnet og glødet han opp. Med en helt barnslig giede hentet han fra sideværelset et partitur og la det i min fars hånd med en bevegelse og et uttryk som om han gå noe meget kjært til en kjær ven.

Partituret var Bizet's «Carmen» - som den gang ennå var meget vanskelig å skaffe og som Brahms forlegger hadde overrasket ham med. Med den største beundring og begejstring snakket han om dette verk, som etter hans mening var et av de største i musikkhistorien. Brahms kom så inn på min fars komposisjon «Carmen Fantasi», for klaver og violin, og uttrykte sin store anerkjennelse for det.

Dette var min fars siste møte med Brahms. Da han den 3. april 1897 med ilsomme skritt var på vei til Karlgasse 4 - for ennå en gang å kunne se Brahms, traff han Brahms* lege på gaten like nedenfor porten. På min fars engstelige spørsmål om mesterens tilstand, svarte doktoren dypt beveget at Brahms udødelige ånd nå var gått over i evigheten.

Årgang 34/1959, nr. 04