Små glimt av Jean Sibelius

Af
| DMT Årgang 37 (1962) nr. 02 - side 43-46

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

  • Annonce

    Kunstkritikk

SVERRE JORDAN Små glimt av Jean Sibelius

Nordisk Musikkultur har fått tillatelse til å offentliggøre tre kapitler av Sverre Jordans erindringsserie. Her følger den tredie.

Mitt første møte med Jean Sibelius skriver seg helt fra 1911, da jeg kom til Helsingfors som vor ypperlige romansesangerinne Cally Monrads akkompagnetør. Vi tok inn på «Societetshuset» som dengang hadde til huse i den store bygningen nede ved kaien som senere skulle bli et regjeringsbygg. Hotellet hadde en bra konsertsal hvor det av Robert Kajanus oprettede «Helsingfors filharmoniska Saliskap» holdt sine prøver og konserter. Min gamle venn, sangeren Eino Rautavaara, kom første dag og hentet meg for å være ciserone gjennem den da så russiskpregede hovedstad, hvor ennå små kosakker som stenstøtter sto vakt foran guvernørpalasset, - hvor russiske poper og uniformer farget folkelivet i gatene, - og hvor vi gjennom tremmene i gj erdet omkring kosakkasernen kunne se disse små brutale krigere gjøre sine rideøvelser som bl. a. bestod i med tilsprang fra jorden å komme seg stående opp på hestene som suste forbi i vill fart.

Imidlertid måtte disse opplevelser utstå til neste dag, for da vi på vei nedover hoteltrappen passerte avsatsen som førte inn til konsertsalen - hvor der netopp var prøvepause - ble vi stanset av en skarpprofilert herre som nøt frokostmat i form av en stor svart sigar. Han omfavnet og komplimenterte Rautavaara for hans sangaften dagen før, og jeg ble forestilt som komponisten av sangen «Einsam bin ich» som hadde statt på hans program. «Så De er så ung» (jeg var 22 år), så mannen som altså var Sibelius. «Å dømme efter sangen tenkte jeg meg Dem som en femtiåring med fullskjegg;» Sibelius hørte til den typen av berømtheter som hadde råd til å si et go'ard og vise interesse for yngre kollegers arbeider. Det fikk jeg også erfare under senere møter med ham. «Helsingfors kan dere titte på imorgen,» fortsatte han. «Bli nu med inn og hør på mitt siste arbeide som jeg skal prøve for første gang.» Således ble jeg en av de første tilhørere til hans fjerde symfoni. Neste kveld kom han på Cally Monrads konsert. Jeg husker ennå hans vakre hilsen til Stenhamar, som skulle være fru Monrads akkompagnetør i Stockholm: «Hälsa honom från mit hjärta.» Kort tid efter traff jeg Sibelius flyktig i Berlin, men først i 1920 skulle bekjentskapet bli nærmere knyttet, da han kom til Bergen.

I 1916-17 var jeg blitt innvalgt i «Musikselskabet Harmonien»s styre- og programkomité i Bergen, og i mårs 1921 var det lykkes oss å få Sibelius engasjert som dirigent for en egen komposisjonskveld med annen symfoni som hovednummer og naturligvis «Valse triste» og «Finlandia». Jeg ble attachert den berømte herre under oppholdet hva der ikke alti var noen lett job, selv om det nærmere bekjentskap med ham var ytterst gledelig. Han var helt igjennom chevalersk og mere kosmopolitt enn finne i sitt vesen. Den pelskledde herre med det skallede hode pekte heller ikke i retning av kunstneren, men den kunstneriske åndsadel som lyste ut av de stålblå øyne talte sitt tydelige sprak om en sterk personlighet. Han hadde ellers artistens dirrende nerve og denne s j armerende blanding over seg av boheme og gentleman, noe jeg ellers kun har møtt hos Knut Hamsun. Han var et overskuddsmenneske. Hvor han kom ble det fest enten det nu var ved «taffel» eller omkring et lite kafébord. Og røynte det litt sterkt på ham så fikk han seg en sterk sigar og var straks efter i form igjen. Men han hadde kunstnerens hurtig vekslende gemytt som plutselig kunne slå over fra solskinn til storm og vice-versa. Jeg erindrer således fra et selskap i Bergen hvor han i animert stemning slo på sine aner. Dette ble litt for meget for vår demokratiske kapellmester Heide som reiste seg fra bordet og på sin joviale, gemytlige mate hentet inn i stuen vertskapets edle j akthund samt dens meget fine stamtavle, og presenterte den med at den hadde en stamtavle som Sibelius ikke kunne hamle opp mot. Vi merket fort på den markerte rynkefure fra pannen til næseroten at barometeret stod på storm.

Men mesteren grep seg fort i det og situas j onen fant utløsning i en befriende latter. Man kom ikke mer inn på aner den kvelden! Men tilbake til min job som «attache». Min første vanskelighet oppstod efter formiddagens generalprøve søndag hvor dirigentens armbevegelser var så sk j elvende at orkesteret knapt kunne se forskjell på opp- og nedslag. «De skjønner,» så han, «at jeg er helt 'nyktern' og alkohol er medisin for meg. De må skaffe meg litt fuktighet før konserten imorgen.» Norge var dengang «tørlagt» men jeg fikk da skaffet tilveie litt «vann til den tørstende kamel». Resultatet var at Sibelius forsov seg, - at publikum ventet en halv time før dirigenten under fanfare smilende entret podiet, - og hans taktslag var rolige og konsise.

Jeg skulle jo være en slags barnepike de dage, så jeg fikk jo hetebyger da vi en dag ikke kunne finne ham noensteds. Efter forgjeves leting ringte vi til sist opp til f j elirestauranten «Fløyen», hvor det ble sagt at der hadde sittet en herre på en benk i seks timer. Joda, det var Sibelius! «Jeg satt og mediterte inspirert av utsynet over Deres vakre by, - og så glemte jeg helt bort tiden,» var hans unnskylning for forsvinningsnummeret.

Under vore sightseeingspromenader fortalte han meg at han på sine reiser daglig skrev en fuga for å holde sin hjerne i trening. På mitt spørsmål om han for tiden hadde noe større verk i arbeide, fikk jeg det irettesettende svar: «Vet ikke De som komponist at man aldri må tale om det man arbeider med?» Selvfølgelig hadde jeg gjort bitre erfaringer med å tale om sitt arbeide. Det fremkaller jo ofte et brudd på tankegang som oftest fører arbeidet i papirkurven. Men dette trodde jeg bare var en fiks ide hos meg.

Han må ha hatt en kjempefysikk hva den høye alder han oppnådde vidnet om. Og han hadde jo aldri spart seg i livet. Efter konserten i «Harmonien» preste rte han en kjemperangel som varte i nærmere 30 timer: Først en større middag, — så to nachspiel, - så (uten å ha vært i seng) en større frokost som varte til han gilde på nattoget. Og vel kommet ombord her traff han sin gamle venn, maleren Segelcke, med hvem han ble sittende i sovevognskorridoren. over diverse longdrinker til klokken nærmet seg to. Men da ble det for meget for medpassasjerene, - en kupedør ble iltert revet opp av en eldre furie med papilotter i håret som efter å ha tordnet et «hysj» utover syndernes hoder med et brak trakk døren til. Men Sibelius tapte ikke fatningen. Han gikk stille hen og åpnet furiens kupedør og hvisket blitt inn: «Lugna Er lilla gumma, jag kommer genast.»

Det skulle ikke gå mer enn to måneder til vi møttes igjen. Det var ved den nordiske musikkfest i Helsingfors hvor jeg var blitt engasjert til å dirigere mitt Hamsun-melodrama «Feberdikt» på den norske orkesterkonsert med min første hustru, skuespillerinnen Magda Blanc, som solist. Der var satt et orkester på 90 mann på benene, men prøvetiden var knapp og jeg hadde vært så uheldig å få den siste av formiddagens fire prøvetimer. Musikerne var da trette og uopplagte. (I parantese bemerket var konsertmesteren ingen ringere enn Anton Sitt som i sin tid hadde spilt ved uroppførelsen av «Parsifal» under Richard Wagner. Nu var han jo blitt gammel og som Sibelius så: «Gi Deres direktiver til annen konsertmester for Sitt er lite effektiv nu, - han sitter nærmest på en æresplass.») Men til mitt held kom Sibelius inn under prøven, — vinket opp til oss og satte seg for å høre på min prøve. Hans nærværelse var nok til å virke som en livgivende injeksjon på orkesteret, og prøven gikk lett og smertefritt. Efterpå fikk vi fornyet bevis på hans store popularitet. Sibelius var kommet for å hente oss til lunsj på Brando. Hvor vi passerte gjennom gatene stod folk med hattene i hånden som for en kongelig person. Meget skyldtes naturligvis berømmelsen, men en del vel også den ildnende «jægermarsj» som han under den nylig avsluttede borgerkrig hadde skrevet for de «hvite». I restauranten på Brando var der stort oppbud av lukseriøse retter og de fineste vin- og konjaksmerker. Jeg spurte ham hvordan dette kunne passere i et så totalt «tørlagt» land som Finnland med avholdsspioner og angivere i alle restauranter. Svaret var: «Jean Sibelius-får alt hva han vil ha her i Finnland og for avholdsspionerne er mine gjester og jeg tabu.»

Under lunsjen fortalte han opplevelser fra borgerkrigens dage, - hvordan han og hans familie ute på Järvenpää hadde vært isolert fra omverdenen og måtte holde det gående med en så liten matrasjon at han selv fant å måtte klare seg i hele 3 dage med bare vann og sine berømte sorte cigarer, for at familien kunne få maten til å strekke til for seg. Uhyggelig var det å tenke på hvor nær han selv hadde vært en lumpen død. En dag sto plutselig to av de verste «røde ramper» i stuen hos ham og plantet bajonettspissene mot brystet hans. Overfor disse uvitende karene hjalp berømmelsen intet, og navnet Sibelius eller musikk var helt ukjente begreper for dem. Men så kom skjebnen ham til hjelp, idet han fant på å spørre hva klokken var. Dette og det at de to gentlemens ur viste forskjellig tid, bevirket at «dom råkade ut i en sådan batalje at dom glømda bort mig».

Sibelius som ved den finske åpningskonsert hadde dirigert sitt geniale «Lemminkainen drager hemåt», holdt seg meget i bakgrunnen i disse dage. Et par av de utvalgte hadde fått besk j ed om på hvilken tid om ettermiddagen vi kunne treffe ham ved stambordet i den lille kaféen på baksiden av Societetshuset. Først ved musikkfetsens siste konsert skulle han fremtre i füll glans som dirigent for en Sibelius-kveld. Han innledet med sin nyeste symfoni (nr. 5) som skulle ha gjort et sterkt inntrykk ved formiddagens generalprøve. Om aftenen forfeilet den litt av sin virkning, fordi Sibelius ikke virket på høyden. Han så etterpå at generalprøve og konsert på en og samme dag var for meget for hans nerver. Konsertens klimaks ble sluttnummeret, den herlige «Hymne til jorden», opus 91, som i Suomen Laul-korets skjønne gjengivelse ble aftenens opplevelse. Publikum jublet, og mens orkestertouchen g jollet ble mesteren bekranset fra Danmark av Carl Nielsen og fra Norge av Johan Halvorsen. Dessverre ble Sibelius-hyldesten brått avbrutt ved en litt klosset manøvre fra formannen i Svensk Tonekunstnerforbund, som kom inn med en ellers så velfortjent laurbærkrans til orkesteret som takk for ukens arbeide. Øyeblikket var imidlertid uheldig valgt og Sibelius kom helt ut av likevekt. lallfall var det en meget vred Sibelius som møtte oss i kunstnerværelset. «Det er som å kaste perler for svin», var hans første ubeherskede utbrudd.

Ved den store avslutningsmiddag etter konserten, hvor presidentparet og de 4 nordiske landenes ministre var vertskap, glimret Sibelius med sitt fravær. Hans gamle venn professor Kajanus vandret stadig mellom sin bordplass og telefonen for å overtale Sibelius til å komme. Situasjonen begynte å bli pinlig inntil Sibelius endelig - da desserten skulle serveres - viste seg i døråpningen, flankert av sin elskverdige frue med det aristokratisk, meislete ansikt, og sin trofaste våpendrager Kajanus. President Stålberg gå tegn til at alle skulle reise seg og under dundrende applaus gikk Sibelius smilende til sin hedersplass ved bordet. Den kongelige hyldest hadde nok forjaget de siste skyer.