Sparre Olsen 60 år

Conrad Baden
Sparre Olsen 60 år

Det faktum at Sparre Olsen 25. april fyller 60 år gir årsak til et jubiloso for denne komponisten som på tvers av de brogede internasjonale strømninger har bevart sin musikalske innstilling like uplettet nasjonal.

Det er vel ikke langt fra 40 år siden Sparre Olsen gjorde sin inntreden i norsk musikk, karakteristisk nok med en rekke korsanger til tekster av hans yndlingsdikter Olav Aukrust. Allerede her var det individuelle uttrykket ikke til å ta feil av. Gjennom den eiendommelig kantete stemmeføringen og de sære akkordrekkene talte en viss egenvilje som fulgte sine egne innskytelser. Det kunne til en begynnelse være vanskelig å avgjøre hvorvidt stilen var et resultat av manglende teknisk skolering eller om det skyldtes en bevisst tilsidesettelse av de herskende konvensjoner i norsk korkomposisjon. Under alle omstendigheter bidro senere studier, bl.a. i Berlin, til en modning både i teknisk og kunstnerisk henseende og resulterte i en ganske livlig skaperperiode i 30-årene. Det stort anlagte »Draumkvedet« blev til i denne tiden, og flere andre korverker fulgte som ytterligere befestet hans stilling i norsk musikk.

Sparre Olsen har som bekjent også gjort seg gjeldende gjennom instrumentalverker man erindrer både »Musikk for orkester«, »Nidarosdomen«, samt en symfoni, men det er allikevel i første rekke som vokalkomponist hans evner er kommet best til utfoldelse, og da fortrinnsvis i de små former. Fremfor alt står »7 Krokannsongar« som et sterkt vitnesbyrd om hans lyriske talent. Ved enkle, lett impresjonistisk fargede midler har han skapt stemninger av fin og ekte naturlyrikk, ømme og oppriktige i følelsen. Et lignende artistisk nivå har han neppe nådd opp til i instrumentalverkene. De lange linjer koblet sammen i symfoniske spenn er nu en gang ikke Sparre Olsens sak. Det skal imidlertik ikke glemmes at han har bidratt til vår temmelig sparsomme kammermusikklitteratur med gode verker. Således husker man en sjarmerende »Suite for 3 treblåsere« hvor han lar instrumentene spille ut i et kontrapunktisk behendig og friskt musiserende samspill, forøvrig et temmelig sjeldent trekk hos Sparre Olsen.

Fornyende tendenser har vært vanskelig å spore hos Sparre Olsen. Han har trofast fulgt den en gang oppstukne linje med utgangspunkt i nasjonalromantikken. Blant norske komponister tilhører han den lille nasjonale falanks som er blitt tilbake, en traust og hederlig representant. Derfor: Vivat!