Öst og vest mötes ved klaveret

Af
| DMT Årgang 45 (1970) nr. 05 - side 127-128

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Podcast om Else Marie Pade

Annonce

Edition S-annonce

Kjell Bækkelund:

ÖST OG VEST MÖTES VED KLAVERET

- virtuosmusik på grammofon

De eldre minnes vel de store virtuoser som de noble, de skjönne, de demoniske, de forföreriske klaverspillere. De betog de fullsatte saler i det gamle Europa med et repertoár som i de senere år ikke er blitt stemplet som god, seriös og alvorlig musikk. I efterkrigsårene er nesten alt som smaker av »svisker« blitt stemplet som lefling med det store publikum. De alvorlige og allvitende musikk-akademikere har fått oss dit hen at god og verdifull musikk skal værsågod være barokk-musikk (helst så gammel at ingen vet navnet på komponisten) og ny musikk og de klassiske mestre som Mozart og Beethoven og Brahms. Dette er i og for seg aldeles storartet, men jeg kan likevel ikke se noe galt i at man verdsetter et geni som Chopin, selv om han til store deler utfoldet sitt talent idet som kalles salongene, og jeg kan slett ikke se det berettigede i at man nærmest småler av et geni som Franz Liszt.

Også her i Skandinavien er man i for mange år blitt preget av svartsynet på Liszt's kunstnerpersonlighet (det var ikke kun det at han var så kvinnekjær - skjönt var han mer kjær i kvinner enn andre kunstnere og menn, er det ikke det moralske misunnelseskompleks som kommer frem i det puritanske Nord?)

Men - »kvinner og kvinner« - hva verre var, er vel det at han ikke skrev skikkelig musikk, han kom med andre former, det symfoniske dikt, og han fikk klaveret til å utfolde seg ved vakker »sang« og teknisk trolldom som aldri en konsertsal hadde opplevet tidligere - man gjör ikke den slags ustraffet. - Det musikalsk-konservative Norden har i mange år ikke sett og hört på Richard Strauss som noe annet enn en »tom« komponist, Rachmaninoff er fortsatt betraktet i höyverdige musikkkretser som noe gyselig (begrip det den som kan!) og til og med geniet Gershwin blir betraktet som »lett« ...

Jeg nevner dette fordi enkelte tegn tyder på, at det ovennevnte heldigvis ikke lenger er »god tone«. Enkelte trekk kan nevnes: de moderne komponister har i sitt arbeide med nye og andre former ofte vendt seg nettopp til de musikalske arbeider som for eksempel Liszts, det »rapsodiske« og fragmentariske er noe som enkelte moderne komponister også benytter seg av: Og en respekt for Liszt som musiker er på god vei til å vokse frem. George Gerswhin er ved siden av sin enorme popularitet også blitt aksepteret av fagkretser som både forstår at hans tonesprog hadde den merkelige egenskap at den griper alle (forener altså det »populære« og det »seriöse«) og at hans kvalitet som kunnskapsrik komponist er verd respekt.

Med andre ord: en utvidelse av det musikalske »bilde« er noe vi opplever i dag.

Hvamed dem som fremstår som tolker av denne musikk? jeg tenker her på pianistene.

Er det ennå noen i live av de gamle virtuosene? De glitrende pianister som kunne få til det musikalske fyrverkeri. Rachmaninoff er forlengst död. Paderewski også. Og de endda lenger tilbake i tiden er kun begreper i musikkhistorien: Busoni, d'Albert, Emil Sauer, Carl Tausig ...

Riktignok er Rubinstein »still going strong« - den aldrende virtuos, ordensmannen, den glitrende pianist, men aldrig den som - unnskyld uttrykket - »voldtar« sit publikum, han er for skikkelig til dét, den store pianist.

Ennå lever Horowitz, selv om han sjelden - meget sjelden, opptrer. Han er selve begrepet på vår tids magisk-merkelige klaverskill, men heller ikke han minner om de gamle virtuosene, selv om han har et teknisk overskudd som vel ingen annen har været i besittelse av, han har drevet de tekniske prestasjoner til et punkt som er utrolig - men minner han ikke litte om videnskapsmannen?

Av de yngre pialister vet jeg ikke om mange som kan fore tankene til de eldre virtuoser, også på dette område kommer generasjonsmotsetningene inn, heldigvis kom en sterk reaksjon for 30-40 år siden mot det overdrevne sötladne klaverspil, man ville ha orden på tingene, og dermed kom en saklig innstilling til tolkningene som »bombesikkert« har medfört mye godt, men det er dette med overdriveisene, da...

De unge, ja. Den engelske John Ogden er en merkelig pianist som kan minne om de eldre virtuoser. På sitt repertoár har han tatt opp en rekke komposisjoner (av Busoni og Rachmaninoff bl. a.) som tidligere ble stemplet som mindreverdige.

Den pianist som i helt eventyrlig grad förer de store virtuos-tradisjoner videre, er den ungarsk-födte György Cziffra, et blendende klavertalent som er i besiddelse av en teknikk som vanskelig kan uttrykkes i ord. Han er födt i Budapest i 1921, og var en av dem som forlot sitt hjemland under opstanden i 1956 (han har i löpet av de siste årene vært på flere besök i sit fodeland, og konsertert). Han hadde et stort navn i Ungarn, men utenfor dets grenser var han ikke serlig kjent -, det ble det en forandring på. Hurtig ble han et verdensnavn, og på beste måde förer han videre de berömte Liszt-tradisjoner (Cziffra var elev av Ernst von Dohnanyi i Budapest, og tog sin eksamen ved Liszt-akademiet der. Han ble til å begynne med særlig kjent for sine Liszt-tolkninger). Også Cziffra begynte tidlig å optre som vidunderbarn (hans far var selv musiker og var guttens forste lærer). Allerede fem år gammel var han kjent som en mer enn habil improvisator av kjente opera-arier og lignende. Ni år gammel ble han opptatt ved Liszt-akademiet, hvor kravene er særdeles strenge. Og da den endelig karriere skulle begynne, ja - så kom krigen, og György Cziffra var fire år ved fronten. Efter krigen ble han av politiske grunner satt i konsentrasjonsleir i tre år. Og så står han der nå som den suverene virtuos i hele den musikalske verden - forgudet i Øst og vest. Det forteller mer enn ord om den enormt begavede pianistens krefter, vilje og talent.

En del plater er de senere år utkommet med György Cziffra, her skal nevnes tre, som jeg har stor lyst til å feste oppmerksomheten på.

Den ene kommer fra Philips (med nummeret 835191 AY). Her er den helt eventyrlige Liszt-tolker å höre. For eksempel blir den ikke særlig originale E-dur Polonaisen spilt så halsbrekkende virtuost, men samtidig distinkt og med blikk for helheten, at nåde den som ikke gir seg over. Og den vakre Konsert-etyden i Dess-dur får all önsklig sjarm og melodisk cantilene. Den grandiose Liszt-fantari over navnet B.A.C.H. blir spilt nettopp så grandiost som komponisten sikkert har tenkt seg. Jeg skulle önske at mange ville lytte til denne plate, og kanskje verdsette den store komponist Franz Liszt og selvsagt den store pianist György Cziffra.

Og så er det to LP-plater fra selskapet Fontána, hvorav den ene er med orkester (894004ZKY), her er det interessen samler seg om den strenge og noble tolkning av Chopin's E-moll konsert, hvor forövrig samspillet med det franske radiosymfoniorkester, med Manuel Rosenthai som dirigent, er noe nær fullkomment, og vidner om et nitid og grundig forarbeide. Chopin-konserten kan nok spilles mer con amore, men ikke mer virtuost, kansje mer henrivende, men ikke mer besettende og stilrent.

Den andre platen (894042ZKY) byr på Chopin's samtlige valser, elegant og besnærende spilt, la gå at enkelte detaljer vekker til motsigelse (forskyvninger i det rytmiske monster), men det kun understreker at patent-tolkninger ikke eksisterer, og at det heldigvis er spillerom for det personlige syn. Cziffra's Chopin-spill rager höyt opp. Det er et pianistisk eventyr som utfolder seg. At den ungarskfödte kunstner har mange tilhorere i ost og vest er ingen tilfeldighet.

Årgang 45/1970, nr. 05