Eivind Groves renstemte orgel

Eivind Grovens renstemte orgel

Af Arne Svenneby

For å forstå Eivind Grovens oppfinnelse er det nødvendig med et visst kjennskab til de prinsipper klaviaturinstrumentene i vår tid er bygget etter. Disse prinsipper betegner nemlig et brudd med vår naturlige tonef ølelse. Naturtonefølelsen har selv bestemt visse avstander mellom de forskjellige toner som uttrykkes ved gitte forskjeller i svingeforholdene eller frekvenser i naturskalaen. Men det har hittil i praksis vist seg umulig å utnytte de muligheter til samklanger som den moderne musikk krever ved hjelp av denne tonerekke.

Særlig gjelder dette klaviaturinstrumentene. Når tonene i en durskala stemmes rene, gir dette bare et meget begrenset antall kombinasionsmuligheter med helt rene samklanger. Om en stemmer en c-durskala ren, blir f. eks. toneforholdet d-a urent fordi a skal klinge som ren ters på f, d som ren kvart under g, som igjen skal klinge som ren kvint over c som bør stå i rent kvartforhold til f.

For å avhjelpe denne mangelen, uteksperimenterte en i det 18. årh. en ny stemmemåte, en delte skalaen inn i tolv nøyaktig like deler for hel- og halvtonetrinn, med en tilnærmet konstant avstand på 831/3 millioktav, og foretok et brudd på naturtonefølelsen. På denne måten oppnådde en å få alle samklanger noenlunde brukbare. Dette systemet kalles den like svevende temperaturen og alle orgler i vår tid er bygget på basis av den.

Men meget av det en vinner på et område, taper en på andre. For det første blir en rekke toner direkte urene. Det dreier seg imidlertid bortsett fra tersene og sekstene om så små verdiforringelser at de vanskelig kan oppfattes av det menneskelige øre. Værre er det at problemet med samklangene heller ikke blir tilfredsstillende løst. Ved visse tonekombinasjoner oppstår såkallte svevninger eller oversvingninger i f rekvensene som i et hvert f all på orglet kan bli svært sjenerende. De fleste vil nok ha lagt merke til de korte størende svingningene som kan bli særlig tydelige i samklang mellom. dypere toner og som skjemmer musikkens skjønnhetsverdier.

Innføringen av den likesvevende temparatur i orglene gikk da heller ikke gjennom uten motstand. Lenge prøvde en seg med den såkallte uliksvevende temperatur som kalles pretoriansk etter Michel Pretorius, enda det var spanieren Salines som var først ute med systemet. Den pretorianske stemmemåte kan anvendes ved visse tonearter, men er ubrukbar ved andre. På Frederiksborg slott i Danmark finnes det ennå et orgel fra 1612 som er bygget etter dette prinsippet.

Den likesvevende temperatur ble utformet i teori alt i 1482 av spanieren Bartolo Rames i hans »De Musica Tractata«. Men først på 1700-tallet begynte hans ideer å vinne terreng. Johann Sebastian Bach var en ivrig forkjemper for likesvevingen, i et hvert fall i klaveret. Dette vittner hans store verk »Das, Wohltemperierte Klavier« om. I forrige århundre slog likesvevingen alle andre systemer ud også i orgelbyggingen. De sidste 150 år har en så på forskjellig måte prøvd å komme ulempene til livs. Den eneste brukbare metoden måtte være å utvide tastaturet. En har prøvd seg med 19 og 31 tangenter ennen for oktaven for å skape tilfredsstillende kombinasjonsmuligheter. Men instrumentene ble for vanskelige å håndtere. Dette gjelder f. eks. Eitz' orgel i Eisleben og Puhlmannharmoniet i Stuttgart.

Det var ikke gjennom studiet av orgler den norske komponisten Eivind Groven kom inn på problemet, men gjennom. den folkemusikk som han er vokset opp med. Alt i sin ungdom oppdaget han de konfliktene som oppsto når han skulle stemme de gamle strengeinstrumentene med flere akkorder som f. eks. harpeleiken, som i hans barndom fremdeles var i bruk i Telemark. I 1927 utga han en avhandling om »Naturskalaen og Framtida«. Han var alt dengang kommet til at en trengte nye instrumenter som kunne gjengi prydskalaenes og naturtonerekkenes 1/4 og 3/4-trinn som er så vanlige i den opprinnelige folkemusikken. To år senere bestemte han seg til å gå i gang selv for å finne frem til et demonstrasionsinstrument for disse skalaene.

I begynnelsen var det særlig klaverets renstemning han interessert seg for. Han eksperimenterte med strenger og allslags målinger og fikk gjennom det de erfaringer som kom ham til gode da hans egentlige arbeid med orglet begynte i 1935. Året etter hadde han sitt første harmonium ferdig. Det ble demonstrert i kringkastingen og vakte straks stor oppsikt. Han beholdt tolvtangentsystemet, men delte hver helog halvtone inn i tre trinn med samme innbyrdes avstand på 17 millioktaver. Med disse 36 tonetrinn viste det seg at hans harmonium kunne tilfredsstille alle aktuelle krav på rene kombinasioner. Dette oppnådde Groven ved en håndsjaltning ved hver av de kombinasjoner som før hadde været urene. Men naturligvis kunne dette ikke forenes med å spille større komposisioner som stiller store krav til eksekutørens, teknik og manuelle frihet.

Det gjaldt derfor å finne frem til et system for automatisk omsjaltning innen hver tones tre trinn for å eliminere urenhetene etter den likesvevende temperatur. Problemet ble med andre ord i denne fase av rent teknisk art. I 1944 hadde han reléanlegget til hans lille hjemmebygde harmonium på en stemme ferdig. Sommeren 1948 la Groven siste hånd på sitt verk. I et lite, vitenskapeligt skrift »Temperering og renstemming« (Dreyers forlag 1948) antyder han hvordan han har løst, problemet. Det epokegjørende er den automatiske omsjaltning av tonehøydene som trenges for å skape rene harmonier i f. eks. treklangen. Dette sjaltningssystem er elektrisk, mens tonene naturligvis blir produsert gjennom normale orgelpiper. Det renstemte orglet har altså ingenting å gjøre med kinoorglet eller andre instrumenter som lager toner på elektrisk vei.

Prinsippet for det automatiske utvalget av de riktige, tonetrinn grunner seg på oppfinnerens forutgående utregning av alle brukbare kombinasjoner. Gjennom dette har Eivind Groven løst et problem som har opptatt de fleste orgelbyggeres fantasi i de siste hundre år. De nærmere detaljer ved den elektriske utvelgelse av de riktige tonekombinasjoner av hensyn til oppfinnerrettighetene inntil videre Grovens hemmelighet.

Men selv om hans oppfinnelse har vakt stor oppsikt i inn- og utland, er det klart at det også er reist mange innvendinger mot dens gjennomføring i praksis. Hovedinnvendingen har kanskje vært at temperaturforandringene som kan være så sjenerende alt ved vanlige orgler, vil innvirke så sterkt på tonenes stemning at de gjør fordelene illusoriske. Mot dette hevder Groven selv at slike, forandringer aldri vil kunne skape så store forskyvninger i svingetallene at urenhetene i samklangene blir tilnærmelsesvis så store som i de tempererte instrumentene. En kan vel også regne med at en i fremtiden vil nytte konstant oppvarmning ved hjelp av termostatanlegg ved orglene.

Den annen hovedinnvending er av økonomisk art. Grovens orgel krever en pipe for hvert tonetrinn, eller tre ganger så mange som et vanligt orgel. Groven selv mener at denne innvendingen også faller vekk fordi klangmulighetene i det renstemte orglet blir så rike at en kan oppnå like fine virkninger med bare tredjedelen av stemmene. I stedet for 60 stemmer med 3600 piper (som må regnes som fullt tilstrekkelig selv i de største kirkene) mener han at en kan klare seg med samme antall piper fordelt på bare 20 stemmer.

Trefoldighetskirken i Oslo har fått lisens til å bygge et renstemt orgel på 11 stemmer. Men pengene er ikke bevilget ennå, og det er sannsynlig at det renstemte orglet på 5 stemmer som Norsk Rikskringkasting etter eksperternes forslag har bestillt, blir først ferdig. Til da har en bare Grovens eget orgel på en stemme å holde seg til, og det kan naturligvis ikke gi et fullt adekvat uttrykk for de muligheter som oppfinnelsen gir. Det viser allikevel noe av forskjellen mellom det tempererte og det renstemte orgels klangfarge. Den ubehagelige svevingen er borte, og tonene klinger mykere og fremfor alt ren.

Eivind Groven vil sikkert måtte vente lenge på å få se sin oppfinnelse realisert i stor målestokk. Det ligger alt for vesentlige kapitaler og lange tradisjoner i de veldige orgelbyggene rundt om i Europas kirker. Som teoretiker er Groven alt nå sikret en plass i musikkhistorien. Den praktiske utvikling går langsommere. Bartolo Rames måtte ligge 150 år i sin grav før hans epokegiørende oppfinnelse ble realisert. For Groven er det altså en fordel at den historiske utvikling i våre dager har satt opp tempoet.